2006-11-08 Truls Lie:

Maskiner og dop

Betrakter vi egentlig teknologien som en integrert del av oss, slik «maskinene» også er laget av kjøtt, av sosiale sammenhenger? Og er ikke nettopp rusen ved å miste seg selv et naturlig psykologisk behov? Maskinene er det drivende dopet.
Med enorme mengder korte videoklipp ble internettstedet www.youtube.com verdens største «tv-stasjon». Det ble nærmest skapt av brukerne, de som la ut sine egne videoer og andre videoklipp. Eierne av Youtube solgte det nylig for 11 milliarder kroner (til Google) – etter et par års arbeid! Arbeidet med å skape innholdet på nettstedet hadde altså brukerne tatt seg av frivillig. De ønsket å kommunisere, ønsket å bli sett. Eksempelvis tenåringsgutten som nylig dukket opp på «Frekke Frederikke» Skavlands NrK-program – den unge nykjendisen hadde svelget ned en masse krydder foran sitt eget videokamera, og videoen ble sett av 650 000. Skavlands underholdningsmaskin fikk ham selvfølgelig til å gjøre det samme foran en million seere.
Youtube ble en gigantmaskin, et «sosialt» apparat som integrerte folk fra hele kloden.

Forholdet mellom menneske og maskin har filosofene undret seg over siden filosofiens begynnelse. Og maskinene har endret seg underveis, fra enkle redskaper og mekaniske innretninger, via industrielle maskiner og motorer, frem til dagens elektronikk og computere. Så la oss tenke litt med filosofene, over maskinene i vår verden:
Det er viktig å erkjenne at maskiner er mer enn metall. Charlie Chaplin forsøkte å si noe om dette i filmen Moderen Times – den industrielle verden, der maskinenes tannhjul og repeterende rutiner nærmest inntok samlebåndsarbeideren kroppsfunksjoner.
Ja, lever vi ikke nærmest med maskinene, slik folk tidligere levde med husdyrene? Og hvem kan i dag hele tatt leve i et samfunn uten strøm og elektronikk, biler, tog og fly – et samfunn fri for trafikk?
Tenk det. Og var det ikke nettopp denne maskinelle væremåten ved vår vestlige sivilisasjon, som ble rammet av de islamske terroristene 11. september 2001? Og ikke bare via ruteflyet, men også på tog, T-bane og buss. Og var det ikke nettopp den tekniske væremåten som svarte fra USAs Bush-administrasjon, da de trillet fram alt de hadde startklart fra sin våpen-bestand – fly, kjøretøy, patroner, og maskinelt disiplinerte soldater. USAs styre rullet ut deres «standing reserve» – og verden vet så hva dette stelte i stand.
En rekke sammensetninger rundt oss kan altså betegnes som maskiner. Man kan vel også si at maskiner er sosiale grupper. Og at kroppen er en maskin. Eller at vi har vitenskapelige, teoretiske og informasjonsmessige maskine 0 At skriften som skriftmaskinen fikk gjennomslag samtidig med urbane megamaskiner. Om vi leser Guattari affirmativt kan man si at de store kapitalistiske maskinene fikk en rekke "barn": «urbane statsmaskiner, kongemaskiner, kommersielle maskiner, bankmaskiner, navigasjonsmaskiner, monoteistiske religiøse maskiner, deterritorialiserte musikk- og plastmaskiner, samt vitenskapelige og tekniske maskiner etc.»


«Maskinene, i et videre perspektiv, opererer aldri i isolasjon»
Felix Guattari

Fascinasjonen for det «maskinelle» rundt oss, og i oss, er heller ikke ny. I dag er vi ikke få som er maskin-junkier – psykologisk sett. Der maskinene er det drivende dopet. Og dette mener jeg ikke bare metaforisk.
Den begjærlige rusen er tydelig der vanlige folk er besatt av å surfe nettet på nettene, eller de uvanlige som hacker programkode. Vanlige folk som laster video av seg selv opp på Youtube.com, tenåringer som tilbringer hele døgnet foran dataspillet. Dreier ikke dette seg nettopp om følelsen av å høre til noe, av å tilhøre noe større enn deg selv? Å la seg drive inn i et større maskineri, og glemme seg selv.
Man finner også maskinell dop i ekstremsport eller i fjellklatrerens konsentrasjon. Eller i mengden på rockekonserter, fotballstadium, eller politiske propagandamøter. Eller for den saks skyld i en drivende symfoni som «av-individualiserer» den kulturelt forfinede for et øyeblikk.
Guattari kunne gå så langt som å kalle anereksia-pasienter for dopere – han var praktiserende psykoanalytike 0 Og hvilke «maskinelle» tilstander inntar man ikke i sado-mashosisme, ved høy musikk, påført sult og søvnløshet, seksuell opphisselse – og ønskede repeterende bevegelser, et utmattende arbeid, eller sportsøvelser? Dette kan sorteres under hendelser som «turns oneself on». Eller slik tv"en som dopmaskin etter en anstrengende dag på jobben – «turns your off». Man skal ikke underkjenne nytelsen av å kunne slippe seg løs fra selvet…
Mitt poeng er ikke her en nødvendigvis negativ kritikk av tenkemåten! For vi har forlengst valgt å leve med trafikken og teknikken rundt og i oss – både kommunikasjonsteknologien og alle variantene av industriens maskinelle etterkommere. Det maskinelle ved oss er også drevet av en eros, av et naturlig begjær –begjærsmaskiner som driver oss, som kan frigjøre krefter, som kobler oss, som kobler oss opp. Dette er spesielt interessant der vi kobler oss fra det grepet vi kjenner fra styre og stell. Disse overordnede territoriene, de etablerte maktstrukturene og de mange smarte innretninger fra Lov og Kapital for å kanalisere, strukturere og systematisere dette begjæret. Eller profittere på alle varianter av dopet.
For dopet og begeistringen har sine egne anarkistiske krefter, og kan bli utstyrlig i sitt mangfold og motkraft. Vi mennesket er altså fulle av og koblet sammen i nettverk av alle typer maskiner. Ligger det i dette ikke muligheter og mangfold som intet stell kan styre?
Dopingens mestere kom fra og via California. Ikke bare fremmet de østlig mystikk men også spredningen fra Silicon Valley. Utover hva som var mekanisk-maskinelt-industrielt homogent, kom her også det mentale-elektroniske-maskinelle heterogene.
Kraften bak dette ligger i utrykket «You tube».