2005-07-01 Truls Lie:

Produksjonen av virkelighet

Vi klarer oss ikke uten mediene. Vår samtidskultur er blitt en audiovisuell kultur. Hva gjør egentlig dette «tapet» av den fysiske virkeligheten med oss? Tilhører vi en ny generasjon zippier? Vi omgis av videospill, nye advergames (spill med reklame), og computerbilder – slik som de til Micha Klein. De digitale mediene skaper en slags samfunnshukommelse. Og hva med avisvirkeligheten?
Det er ferietid. Tid for å koble av. For mange er avkobling å sette seg foran tv-en i hytta. Slå i hjel tiden med dataspill, kortspill eller brettspill. Lese bøker. Få avisen videresendt. Slike medier vi rett og slett ikke kan unnvære.
Vi klarer oss ikke uten mediene, uten denne tilflukten vekk fra omgivelsene, vekk fra virkeligheten og inn i de virtuelle verdenene som tv, film, spill og bøker gir oss. Ikke engang i ferien.
Virkeligheten vi oppholder oss i – vår mentale dveling i omgivelsene – er den virkeligheten som virker mest. Skillet mellom den fysiske og virtuelle virkeligheten er ikke det viktige, men heller hva som virker på oss. Å peke på tv eller dataskjerm og si at det ikke er virkeligheten, er ikke lenger noe stort poeng. Mediene selv trer nærmest tilbake for hva de formidler. Slik boktrykkerkunsten ble usynlig som teknologi – boken er nærmest en del av oss – vil både datamaskin og Ipod i fremtiden bli usynlige eller gjennomsiktige som medier. Slikt forandres stadig, fra plater til CD til MP3, fra VHS til DVD. Snart har vi også små, papirhvite skjermer som foldes ut av mobiltelefonen, eller foldbare, fleksible, papirhvite og -tynne medier som supplerer bok og avis.
Vi husker hvordan filmen Jurassic Parc (1993) skapte levende dinosaurer på lerretet – og produserte «ny» virkelighet. Siden har ikke filmproduksjon vært det samme. Den amerikanske filmfilosofen David R. Rodowick forteller oss på konferansen at «i digitaliseringens alder trer den fysiske virkeligheten helt tilbake for forestillingen.» Nettopp. I filmindustrien kan til og med den fotografiske prosessen betraktes i dag som et hinder for kreativiteten.
For virkeligheten er ikke lenger hva den var, eller så attraktiv. Det er ikke bare drømmende litteraturstudenter som synes virkeligheten er kjedelig.
Med digitalisering kom den enorme dataspillindustrien – forlengst dobbel så stor som filmindustrien. Nå har videospillet fått en etterfølger i advergame – dataspill med direkte innmontert reklam 0 Siden unge nå bruker mindre tid foran tv, og mer tid på nett og dataspill, har annonsørene fulgt etter. De har alliert seg med produsentene av dataspill. Alliansen ligner på annonsørene som sponset såpeopera for radio på 1930-tallet – de skapte et medium for husholdningsprodukter. Men hva så? Det virker som dataspillerne selv synes bil- og fotballspill med reell reklame langs tribunene er mer virkelig enn gamle «generiske» annonser. Den enorme bruken av slik gratis nedlastbar underholdning fra internett, viser at man gjerne aksepterer den innbygde reklamen. Annonsene i advergame kan nemlig ikke kobles av slik som flash, pop-up og spam på nettet.
Ja, kampen om virkeligheten kan ta mange veier: USAs National Christmas Tree Association har lansert et advergame for å fremme kjøp av virkelige trær i kampen mot plast-trærne.
Når vi nå er inne på den «virtuelle» virkeligheten, må jeg nevne computerbildene til Micha Klein (40) som vi har på trykk i første halvdel av Le Monde diplomatique denne månede 0
For er det så stor forskjell på hva Klein lager i vår tid, og hva Munch og hans etterfølgere (siste halvdel av avisen) lagde før i tiden? Er «glossy» computerbilder underholdning, mens maleri er kunst? «Kunst» som dyp og virkelig – slik Munch ekspressivt griper an den menneskelige angst, sjalusi eller fortvilelse. «Underholdning» som overfladisk – der Klein griper an det glade og kreative liv inspirert av computerens og samplingens verden. Representerer kirkespiret høykultur, og klubbscenen lavkultur? La oss ta noen eksempler:
Samtidskunstneren Tracey Emin stiller ut et telt med navn på alle hun har hatt sex med – ikke ulikt underholdningens norske Anne-Kat Hærland. Kunstneren Gillian Wearing danser rundt folk på et kjøpesenter, ikke ulikt et komedieshow på tv. Og kunstneren Paul McCarthys obskøne videoer minner gjerne om trash-tv.
Så hvorfor skulle da ikke Kleins digitaliserte vinylrosa ekstatiske drømmer, klesmodeller i lesbisk omfavnelse, forskjønnede pene fjes, fredssymboler og manipulerte paradisbilder (se side 12) langt mer avansert enn hva Disney selv klarer, være kunst? Klein stilles nå ut ved Arken Museum i Københav 0 Han tilhører en ny generasjon high-tech-hippier eller zippier. For å få oppmerksomhet bruker de sterke, forførende og livsbekreftende uttrykk. Kleins datamanipulerte Genetic beauties kan sees som en kommentar til en voksende industri av kosmetisk kirurgi og genetisk manipulasjon. Og hans Pillman (se side 4-5) griper inn tidens ruskultur, eller folks (mis)bruk av medisiner – Pillman ligner en uskyldig Mikke Mus-aktig figur. Dette er uttrykk som har tilhørt oppvoksende Disney-lesende generasjoner, og nå dataspillgenerasjonen. Uttrykk fra tidens produsenter av virkelighet og nærvær.
Vår samtidskultur er blitt en audiovisuell kultur. Så hva gjør egentlig dette «tapet» av den fysiske virkeligheten med oss? Etter drøye hundre års medieutvikling og samfunnsendring har vi nærmest endt opp med å forstå oss selv sosialt ved hjelp av filmens artikulering av rom og tid – etter hvert virkeliggjort tydeligere gjennom elektroniske og digitale medie 0 Utrykket «som på film» ble av mange uttrykt med terrorangrepene 11. september 2001. Marshall McLuhan er virkelig inne på noe med sin påstand: «The real is the reel» (filmrull).
Både Rodowick og norske Ina Blom påpeker på nevnte konferanse at tidsoppfattelsen vår preges av visuelle medier som film, tv og video. Disse produserer tid, og skaper således selve tidsgrunnlaget vi oppfatter oss selv gjennom. Slik vår pågående oppmerksomhet mot mediene folder sammen fortid, nåtid og fremtid – og skaper en slags samfunnshukommelse. Flere analytikere har påpekt at dette er vår tids form for kapitalistisk produksjon, der verdi ikke bare skapes fra tradisjonelt arbeid, men fra alle hverdagslivets og fritidens områder – samt teoretisk, kulturell og kunsterisk aktivitet. Dette er en form for «biopolitisk» produksjon – som vi kjenner omtalt av filosofer som Michel Foucault, Giorgio Agamben og Antonio Negri. Det dreier seg om våre affektive sider, vårt følelsesregister – altså produksjon av virkelighet. Eksempelvis slik noen kan oppdage å ha hentet, eller forventet, romantiske kjærlighetserklæringer fra filmverdenens Tatt av vinden eller andre nåtidsutrykk.
Et absolutt skille mellom virkelig/falsk, høy/lav, kunst/underholdning eksisterer nok bare i teorien.
Så til slutt – over til virkeligheten. Eller til avis-virkeligheten. I denne utgaven av Le Monde diplomatique viser flere artikler at virkeligheten kanskje ikke alltid er hva den synes som: Artikkelen om Live Aid/Bob Geldof (se forsiden) undersøker hvordan naiv nødhjelp kanskje kan være mer til skade enn gagn – jamført med Røde Kors som av nøytralitetshensyn ikke slo alarm om Auschwitz' virkelighet. Det var også en menneskeskapt side ved sulten i Etiopia. (Det spørs hvor mye foran nevnte advergame Food Force viser av denne virkeligheten). Og hva med featureartikkelen om Ingebrigt Steen Jensen og handikappede Mikael Anderson (side 24-25) på turne for å produsere drømmer og affektive selvfortellinger – ja, hvem ønsker egentlig å diskreditere selvutviklingsfortellingene til en mann uten armer og ben? Førstesideartikkelen om USAs nykonservative regjering påpeker at Condoleezza Rice erklærte Clintons liberale og åpne kosmopolitisme som et «illusorisk internasjonalt samfunn». De har som kjent erstattet hans åpenhet med militant nasjonalisme. Mer virkelighet? Og hva med Mellom-Amerika, som får føle konkurranseøkonomiens «race to the bottom» (se side 8-19). En sviende virkelighet?
Og til slutt, nå i ferien: Vårt essay om kunstnerisk intervensjon (side 30-31), henviser til et foto fra en amerikansk massakre av kvinner, barn og babyer under Vietnamkrigen – et bilde fra virkeligheten du aldri vil glemme. Den virkeligheten som fremdeles teller mest for mange.
God sommer!
4 Se en.wikipedia.org/wiki/Special_Force eller www.specialforce.net/english/indexeng.htm